Min onkel hadde hørt om MHE for lenge siden. Der ble folk friske. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk komme dit. Der fikk vi bestemme alt vi ville av mat og hvordan vi ville jobbe mot sjukdommen selv. Jeg ble mer og mer motivert som tiden gikk. Jeg fikk bygd opp kroppen og lært hvordan og hvorfor vi trenger mat. Jeg møtte en gjeng med fantastiske jenter, deriblant min beste Emma. Terapeutene og personalet på MHE er som engler. De kunne svare på alt jeg hadde av merkelige spørsmål, og da mener jeg virkelig ALT. Jeg gikk i behandling i til sammen litt over et år.

Etter en tyngre periode i høst/vinter har jeg fått kommet tilbake til mer oppfølgning. Før man vet ordet av det har tankene tatt over. Den er så lunefull, den sjukdommen. Den spiser seg inn i livet og før man vet ordet av det, så er man fanget igjen. Redsel. Angst. Det er jobbig å måtte ta taket en gang til, etter å ha klart å bygget opp kroppen til det man kaller ”frisk”. Nå må jeg ta den jobben igjen. Mye mat. Mye tanker. Mye angst.

Men nå er angsten annerledes enn for to år siden. Nå er angsten større på å ikke være frisk. Angsten er større på å se sjuk ut. På  å se ut som en gutt i kroppen og på å leve et liv i fengsel. Noen trenger kanskje et återfall for å kunne ta de siste stegene. Et liv i anoreksi er ikke et verdig liv.

Forstyrret oppfatning av det perfekte ideal er ikke noe å strebe etter. Det blir aldri bra nok. Hva er det å være vakker? For meg er det en personlighet, glødende, bekymringsløse øyner. Det handler ikke om man har den perfekte kroppen eller ikke. Det handler ikke om hva man presterer med maten og ikke. Om man klarer å unnlate å spise den siste biten. Jeg tror på det mer nå enn før. Det er ikke vakkert å se ut som en tenåringsgutt i kroppen, uten kvinnelige former og hvor det eneste man bryr seg om er mat og mosjon. Livet kan være så mye mer. Jeg tror på dette mer enn noen gang.