Min historie

Det er nå to og et halvt år siden jeg var på mitt verste. Da var jeg sjuk i anoreksi. Det verste jeg har vært igjennom. Skulle ønske den sjukdommen ikke fantes.  Ingen, og da mener jeg INGEN fortjener å ha det som sjukdommen vil.

Vi lever i en verden med krav. Som tenåringsjente skal man være populær, flink sosialt, dyktig i skolen og hjemme, helst være god i noe sport og man skal være vakker. Å leve opp til det perfekte idealet er ikke lett, og det var sånn det begynte for meg. En forstyrret oppfatning av at jeg ikke var bra nok, og et ønske om å bli perfekt. Da ville alle andre like meg. Da ville de andre jentene som ikke ville være sammen med meg, ville være venn med meg. Bare jeg ble perfekt nok.

Helvetet startet med en beslutning om å bli vegetarianer. Da fikk jeg en unnskyldning til å spise annerledes enn andre. Etter hvert ble det også mindre. Og for mye trening. Da omgivelsene merket at jeg hadde gått ned masse i vekt og begynte å skjønne at jeg var syk,  da var det allerede for sent. Jeg var fanget i sjukdommen. Jeg trengte hjelp.

Jeg innrømmet at jeg var sjuk, og mamma tok meg med til lege. Jeg startet behandling på BUP. Jeg gikk i behandling i et halvt år, men vondt ble verre. Jeg tappet mye vekt i begynnelsen av behandlingen og psykisk ble jeg ikke noe bedre. Alt var håpløst.